Ikke bare en prest.
Niels Seyersløv Stephansen(1775-1833).
Niels Seyersløv Stephansen virket som sokneprest i Tjølling i perioden 1800 til 1833. Han fikket ry som en usedvanlig personlighet og hadde betydning langt utover hva den ordinære prestegjerningen skulle tilsi. Og han etterlot en rikholdig kallsbok som har vært en viktig kildefor bådehistorikere og forfattere.Lorens Berg skrev i 1915 at kallsboken trolig var enestående i hele landet, og at «Tjølling burde koste en avskrift –eller endnu bedre –ha trykt et utdrag.»Kallsboken ble gjort tilgjengelig i moderne skriftformda Ludvig Engeset satte seg ned ved skrivemaskinen og produserte en avskrift på 466 sider som ble samlet i4hefter. Engeset varkommunearkivar i Oslo, og produksjonen ble ferdig i påsken 1940. Avskriften er scannet og kan leses på Tjølling Historielags hjemmeside.Et utmerket utdrag av kallsboken ble senere utgitt i Vestfold-Minne 1970 av fylkeskonservator Erling Eriksen og Tjøllings egen Astri Jahnsen.Her er noen av kapitlene og historiene bundet sammen med korte og veiledende kommentarer, og over 75 sider gjengis et spennende utdrag av kallsboken. Vestfold-Minne 1970 er også tilgjengelig på Tjølling Historielags hjemmeside.Hvem var denne dansken som 24 år gammel ble tilsatt som sokneprest i Tjølling?Historien forteller atNielsble født 27. desember 1775og vokste opp med 3søstre og en bror i Badstuestrædei København. Han var sønn av Anna Seyersløvog LauritzStephansen. Faren var bokholder ogtitulert somjustisråd, men først og fremstvar han en ølbrygger. Bare 8 år gammel ble Niels sendt til rektor Thornøes latinskole på Fyn, der han ble i 7 år. Tilbake i København fikk Niels sin teologiske eksamen,og med godkjent prekenprøve og dispensasjon for ung alder var han klar for geistlige oppgaver i 1799. Han ble tilsatt som kapellan i Venslev utenfor København, 23 år gammel.Var det tilfeldigheter som bragte Niels til ledig prestestilling i Tjølling åretetter? Niels ble kalt til embedet av grev Ahlefeldti Larvik.Far til Niels kjente den gjeldstyngede greven personlig, og har sikkert lagt inn et godt ord for sønnen. Dessuten haddesøsteren Lovise nettoppflyttet til Norge. Hun var giftmed Niels’ gode venn Jacob Aall, som hadde bodd hos familien Stephansen i København istudietiden.Vennskapet med Jacob varte livet ut, og haddestor betydning for Niels i flere sammenhenger.Våren 1800 flytter derfor Nielstil Tjølling og overtar som sokneprest etter Jens Samsing. Sommeren som fulgte arrangerte greven flere selskaper i Larvik, med musikere fra Danmark som underholdt. Her ble Nielsintrodusert for Kirsten Wright Bøchman, som var kjøpmannsdatter fra Larvik. 11. desember sto bryllupeti Larvik Kirke, og Kirsten og Niels flyttetinn i den falleferdige presteboligen på Tjøllingvollen.9 måneder senere ser sønnen Lauritz Christian dagens lys.Ungerfulgte på rekke og rad til en søskenflokk på 13, hvorav 9 fikk oppleve voksen alder.Eldstegutten endte forøvrig som stor skipsreder, skipsbygger og politiker i Arendal, og i hansfamilie dukker den senere kjente industrimannen Sam Eyde opp som etbarnebarn.Prestefruen Kirsten hadde som det fremgår et vedvarende styr med barnefødsler og oppfostring. Det kom godt med at hun som sin mann hadde et lyst sinn. Kirsten og Niels førte et gjestfritt hus, såbehovet for tjenestefolk var udiskutabelt. Bygdas folk støttet opp etterbesteevne, når det var besøk på prestegården kom det ofte forsyninger til kjøkkenet.Niels gikktil oppgavene med krum rygg. Ny prestebolig ble byggeti 1805, og han engasjerte seg på bred front.Spesielt kan nevnes hansbetydning for oppgraderingenav skolevesenet.Han var svært opptatt av bygdas utvikling, med et sterkt sosialt engasjement og stor omsorg for de fattige i de vanskelige krigsårene.Men som Lorents Berg sier: «Han glimret ikke i kirken». Visstnok kunne han ikke messe, og han var heller ikke spesielt veltalendeetter kirkelig målestokk. Derimot fant han tonen med de fleste, og det fremstilles som at han etterhvert fikk et nærmest patriarkalsk forhold til menigheten. Han ble kalt far Stephansen. Svogeren Jacob Aall skrev at «der knyttedes et kjærlighetsbaand mellem ham og hans menighet hvorpaa der gives faa eksempler i fædrelandet». Fra ungdomstiden i København skrev han: «I den muntre flok af unge mennesker var Stephansen stedse en av de lystigste, han var i spidsen for de aller fleste løier i og utenfor huset, på stranden og i marken, alltid på jakt efter nyt stof til adspredelse, men stedse var spøget uskyldig, befriet for alt hvad der kunde støde eller fornærme.»Slik tegnes en profil av personligheten til soknepresten. Hans kallsbok spenner vidt fra de sirligste nedtegninger på formelle områder, tilfrodige passiarer om rikets tilstand oglokale forhold i bygda.Med sitt danske opphav og sin bakgrunn fra København har Nielsen glødende interesse for krigen og politikken som fører frem til at Danmark må avstå Norge til fordel for unionen med Sverige. Jacob Aall er en sentral aktør i kulissene, som i samarbeid med den danske kronprins i det lengste kjemper motdansk unfallenhet og seneresvensk løsning.Men pragmatismen råder, og sokneprest Stephansen gir en fornøyelig beskrivelse fra sitt møte med Karl Johan i Larvik i 1815: «..Selv forstod kronprindsen ey norsk eller svensk sprog, men hans søn Oscar var tolken og talede sproget godt. Enhver ble spurgt om almindelige ting deres stilling vedkommende. Om aftenen spiste embedsmændene og en del af borgerne efter tilsigelse ved taffelet. Her var for mig den bedste lejlighet at betragte prindsen med hans følge. Hans skiønne udvortes synes ganske at tolke den utmærkede kriger –det lyse hoved der uten fødsel men ved egen aands kraft hadde formaaet at spille en saa udmærket rolle i verden, der i historiens ordbøger vil giøre ham udødelig.»Det var utvilsomt soknepresten som i samarbeid med Jacob Aall noen år tidligere hadde sørget for dusør og utnevnelse av Anders Hovland til Danebrogsmann etter heltedåden i Kjerringvik der noen lokale kystvaktmenn avverget engelsk kapring avenkornlastet brigg. Han sier forøvrig i kallsboken: «Kjerringvik har alltid vært saavel med lodseri, fiske og smughandel et fordelaktig sted for beboerne.»Soknepresten var hellerikke fremmed for egen spritproduksjon.«Han kjøpte tidlig apparater til brænderi, men lot dem ligge en tid, han fik tvil om det var saa riktig av en prest at brænde brændevin.»(Lorens Berg)Til defolkelige delerav kallsboken hører interessantebeskrivelserav datidens moralitet, potetdyrking og bondens avling, misvekst og sult, skolevesenets utvikling, blodgang og datidens smittevern, og ligning og skatteberegning.Spennvidden er stor, og sognepresten har ofte en finger med i det meste.Om hummerfisket skriver han:«Langs med søekysten er i de sidste aar en meget fordeelagtig og indbringende handel begyndt med hummerfiskeriet, som en engelskmann Asschei, der har bosat sig i Laurvig, har med nogle andre kiøbmænd givet anledning til ved at drive handel medhummer paa London i forening med et engelsk compagnie sammesteds. I den anledning er en contract oprettet med fiskerne og beboerne langs søekysten, som forpligter dem hver onsdag og løverdag og under 10 spdmulct at sælge til dem og ingen anden al den fiskede hummer, som betales dem med 3 skilling stykket, som ey maa være under 8te tommer, og den leveres af vedkommende hver onsdag eller løverdag paa Malmøe her i sognet, hvor en hummersmakke fra London hver 14de dag afhenter dem.Ved det ubetydelige af hummer der i fordums tid har været fisket paa denne kyst, saa har naturligvis fangsten været stor, saa at der i det første aar blev udbetalt over 1600 spd til dette sogn, og det andet aar over 2000 spd, hvoraf enkelte fiskere på Eftang og i Wiggersøen tiente over 150 spd i en sommer. Lenge vil vel ey denne herlighed vedvare, da hummeren ey formerer sig i forhold til fiskernes antal, og det vil vel gaae dermed som med torsk og østers i Wigsfiorden, hvoraf der for 30 aar siden var en mengde, men nu litet og intet.»Niels var ikke legemssterk, og forsiktighet og regelmessighet lå ikke for ham.Da han passerte 50 år ble han skjelven og hadde vondt for å skrive. Han forsto veien det gikk, og for å skaffe Kirsten bedre kår som enke søkte han et større prestekall. Han fikk i stedet 150 speciedaleri årlig lønnstilleggav staten, og slo seg til ro i Tjølling. 16. november 1833 dør Nils Stephansen, nesten 58 år gammel. Det ble sagt at hele bygda fulgte far Stephansen til hans siste hvile, like på sørsiden av kirken. Kirsten overlevde sin mann med 20 år, hun døde 11. desember 1853, 77 år gammel.øb 22.02.2021
Kilder:-Avskrift av Kaldsbok for Tjølling, Ludvik Engeset-Vestfold-Minner 1970, Astri Jahnsen og Erling Eriksen-Slægten Aall 2, Haagen Krog Steffens-Tjølling Kirke 1150-1950, Under kirkehvelvet, Olav Flæten-Tjølling, en bygdebok 1915, Lorens Berg.